1 år som løper

Det er nå ett år siden jeg startet å løpe og jeg registrerte første tur 5. februar 2011. Jeg har beveget meg med begge bena løftet fra bakken på samme tid tidligere også, men helt sporadisk og oftest i forbindelse med oppvarming i andre idretter.

Men 2 barnefødsler begynte å sette sine spor, samt det faktum at det å være 30 + også endret både fasong og metabolisme. Jeg begynte å bli ordentlig misfornøyd og i løpet av jula før den store Amerikaturen som startet 4. januar antok badevekten nye høyder (i ugravid tilstand) og humøret tok veien i motsatt retning. Mye stress før vi dro med utleie av leilighet, pakking, sistelitenavklaring med visum og et minimum av trening. Antall treningsøkter etter at Fredrik ble født i 2005 ble aldri noe å skryte av selv om jeg i hele perioden har hatt timer på SATS.

Men så...
Jeg gikk for første gang på lenge mot en tilværelse som ikke bare skulle bestå av jobb, barn og forpliktelser i 20 minusgrader til en hjemmetilværelse i USA med kun familien å tenke på mange + grader. Den første tiden måtte vi finne bolig, kjøpe bil, finne barnehage og skole og få mye formalia på plass før skuldrene kunne senkes.
Så altså; 5. februar var jeg for første gang på tredemølla i "the community house" ved leiligheten vår med en gryende plan om å begynne å løpe, slik jeg hadde observert mange andre Californiadamer gjøre. Det var tungt og kjedelig. Jeg har virkelig hatet å løpe. Men så løsnet det liksom. Etter 2-3 uker hadde jeg en løpetur ute, i passe fin temperatur der det ikke var slitsomt i det hele tatt, jeg kunne sette opp tempoet og forlenget turen underveis. Denne "flyt-opplevelsen" eller "å bli fylt av endorfiner" eller "å fly" skjer ikke hver gang man er ute. Men de gangene man har det sånn blir ihvertfall jeg fylt av glede og lykke. Det å kjenne at kroppen fungerer, at den er sterk og klarer mer når du pusher den litt.
Det drev meg videre. Jeg talte kilometre og målte i Google earth de gangene jeg var ute og løp før jeg fikk en Garminklokke med GPS av min løpevenninne, Christine. Jeg rundet snart min første mil og det å kunne konkurrere mot meg selv, å se underveis hvor fort/sakte det gikk, å se svart på hvitt at det faktisk gikk fortere og fortere etterhvert. Det begynte også etter noe tid å krible i kroppen når det gikk dager mellom hver løpetur og det gikk en bølge av lettelse gjennom kroppen når skoene var snørt på, GPS`en startet og musikken bruste i ørene mens beina satte avgårde. Løping ble equivalent med velvære og egentid og jeg tror ikke det var ofte jeg hadde mindre enn 3 løpeturer i uka, samt Bodypump og Yoga. Kroppen responderte selvfølgelig også. Ble kjempesulten og foret den med stort sett det den ville ha (mange Frappucchinoer på Starbucks med karamell), men allikevel trakk den seg sammen noen steder og økte muskelmassen noen steder.
Jeg begynte også å blogge og fulgte kjente og ukjente som drev med det samme i Norge. Det var også veldig motiverende, å lese om sorger og gleder og erfaringer gjort av andre. Anna og jeg møttes i New York i juni og løp 10 kilometers løp i Central Park -en nesten surrealistisk start på løpekonkurransekarrieren min. Også svigerinne Silje og hennes søster var med til New York.
Løp også et 10 kilometers løp på Stanford i juli, satte ny rekord på 10K og den står fortsatt som min raskeste noen gang, 51:40min.

Det føltes veldig bra og da vi vendte snutene hjem i midten av august var det med en ny livsstil i kofferten og en kropp jeg likte å drasse med meg. Jeg var selvfølgelig veldig spent på om full jobb og mas og kjas var forenlig med denne nye stilen, det hadde jo ikke gått så greit før vi dro? Men kriblingen i kroppen holdt seg og trakk meg ut i regn og vind og i september løp jeg min første halvmaraton. Fantastisk følelse å kunne løpe så langt uten egentlig å bli altfor sliten, målet mitt var bare å gjennomføre, helst under 2 timer og jeg løp jevnt og hadde det gøy.

Men så kom vinteren her til Noreg. Finnes ikke dårlig vær... Jo, når det gjelder løping så gjør det faktisk det. Snøpisking i ansiktet, løssnø og is er ikke noe man kan kle seg for å takle. Brodder, ja, men ellers har det vært utfordrende å komme seg ut i mørten.
Målet ble derfor gjennom vinteren å holde et minimum på 80 løpte kilometer per måned. Klarte det nesten både i november og desember. Men så begynte jeg å bruke Endomondo og ikke Garminklokke. Veldig enkelt med alt i en duppedings. På tur har jeg nå kun med Iphonen som har musikk og Endomondo som med GPS måler alle løpeturer og laster opp til et program med statistikker og annen moro. Man får "venner" på samme måte som på facebook, bare at dette kun handler om trening. Man ser hva vennene gjør og man kan gi oppmuntringer underveis (som blir lest opp i høretelefonene mens man løper, man kan kommentere og "like".
Og så poppet det opp en "challenge" som innebar å registrere antall løpte kilometer og sammenlikne med de andre som var med. I den norske varianten jeg var med på var det ikke så mange som deltok, flere i en internasjonal variant. Men i den norske så jeg jo hvordan jeg løp forbi noen og så ble jeg liggende et par kilometer bak en annen. Dette ga meg fullstendig blod på tann og 80 kilometer ble i januar 124 kilometer.
Og nå er februar i gang...

Det har gått ett år og løping er gøy, det gir overskudd og jeg kan sitte her i sofaen med en hel pose banansjokolader etter å ha spist is til dessert.

Ja, det har blitt en livsstil nå.

<iframe src="http://www.endomondo.com/embed/user/summary?id=2854302&sport=0&from=20120101&to=20120131&measure=0&zone=Gp0100_CPH&width=680&height=217" width="680" height="217" frameborder="0" scrolling="no" ></iframe>